IKT i helse og omsorg: 3 Utfordringer

3.1   Samhandlingsstruktur

Det kommunale helse- og omsorgstilbudet er en sentral del av de velferdsgodene befolkningen nyter godt av, og det er viktig for lokaldemokratiet å ha innflytelse på disse tjenestene. Samtidig må disse tjenestene samhandle med statlige tjenester som er organisert og styrt på en helt annen måte. For befolkningen er det viktig å møte en helhetlig tjeneste som spiller sammen på en god og effektiv måte. Det er av avgjørende betydning at kommunene deltar i utformingen av dette samspillet.

Blant de største aktørene på statlig side som kommunene må forholde seg til, er de regionale helseforetakene (RHF) som har et eget samarbeidsorgan for IKT i spesialisthelsetjenesten kalt Nasjonal IKT. Kommunesektoren har ikke noe tilsvarende organ for IKT i primærhelsetjenesten og dette kan skape en ubalanse i forhold til hvem som er premissleverandør for IKT-utviklingen nasjonalt.

En annen viktig statlig aktør er Norsk Helsenett SF (NHN) som ble etablert 30. oktober 2010. NHN skal ivareta nasjonale interesser knyttet til drift og utvikling av IKT-infrastruktur i helse- og omsorgssektoren. Det er frivillig for kommunene om man vil koble seg på, men ettersom NHN har enerett på å levere infrastruktur for elektronisk kommunikasjon med helseforetakene har man i realiteten ikke noe valg på lang sikt.

Det er behov for å koordinere de statlige planene med kommunenes oppbygging av gode tjenestetilbud, og å utvikle strukturer som bringer nivåene nærmere hverandre i det videre arbeidet. Gjennom Nasjonal rammeavtale for samhandling på helse- og omsorgsområdet, som er inngått mellom Helse- og omsorgsdepartementet og KS, er grunnen beredt for en organisasjonsmodell som kan ivareta dette behovet.

Samtidig vil KS, blant annet gjennom Fagråd for IKT i helse- og omsorgstjenesten, bidra til å samordne kommunenes faglige interesser på området.

3.2   Det tjenesteytende nivået

Kapasitet og tilgjengelighet

Som nevnt innledningsvis vil den demografiske utviklingen stille kommunene ovenfor en utfordring rent kapasitetsmessig med tanke på arbeidskraft. De tekniske løsningene som inngår på tiltakssiden i denne planen, tar sikte på å styrke kapasiteten i kommunene gjennom å forenkle en rekke administrative gjøremål og ved å frigjøre mer tid til pleie og omsorg

En annen måte å få større kapasitet på, er å forbedre tilgjengligheten til legene. Helspersonell bruker mye tid på å få kontakt med tilsynslege eller fastlege når de trenger råd og veiledning eller avgjørelser om ny eller endret medisinering. Telefonoppringninger som ikke resulterer i kontakt med lege, kan beskrives som et «kognitivt gnagsår» som sykepleierne bærer med seg gjennom hele arbeidsdagen. Flere av tiltakene i denne planen tar sikte på å forenkle rutinene rundt denne problemstillingen.

Dokumentasjon

Helsetilsynet har avdekket sviktende dokumentasjonsrutiner i helsevesenet. Dette kan få negative konsekvenser for pasientbehandlingen, og det kan føre til unødvendige utgifter og tidstap for både pasienter og helsepersonell. Elektroniske pasientjournalsystemer er relativt utbredt i Norge. Problemet har hittil vært at systemene er lite brukt av andre helsepersonellgrupper enn leger. KS-undersøkelsen som er nevnt over, viser at mange kommuner nå bruker EPJ-systemet aktivt til både administrativ og pleiefaglig dokumentasjon, men fortsatt er det mange kommuner som i liten grad utnytter de elektroniske journalsystemene som er anskaffet. For noen kommuner er det et problem at sykehjemsleger insisterer på å bruke eget EPJ-system og ikke sykehjemmets, dette er uheldig og skal ikke forekomme. All elektronisk journalføring i en institusjon skal foregå i samme EPJ-system. Flere tiltak i denne planen tar sikte på å forbedre dokumentasjonsrutinene gjennom bruk av elektroniske verktøy.

Adressering

Adresseregisteret er etablert for å sikre at elektroniske meldinger sendes til rett mottaker, og eies av Norsk helsenett. Adressering avgjøres normalt av hvordan en virksomhet organiserer og publiserer informasjon om sitt elektroniske mottak. KS anbefaler som prinsipp at kommunene benytter tjenestebasert adressering. Dette forenkler jobben for avsender, som slipper å forholde seg til intern organisering i den enkelte kommune, og minsker samtidig muligheten for at en melding sendes til feil person.

En utfordring for adresseregisteret er manglende oppdateringer fra aktørene på helsenettet. Så lenge en ikke kan stole på at registeret er à jour blir det ikke tatt i bruk. Det jobbes nå med å få til en integrasjon mellom EPJ-systemene og adresseregisteret med automatiske oppdateringer for å unngå å gjøre dette manuelt. En slik løsning for kommunene vil tidligst være klar i 2011.

Rekruttering

Satsingen på moderne teknologi kan ses på som et virkemiddel for å løse flere praktiske utfordringer i helse- og omsorgssektoren. Teknologien  kan ogsåmedvirke til å gjøre helse- og omsorgsyrkene mer attraktive, og mer forbundet med modernisering og høyere sosial status enn de er i dag.

Kompetanse

Undersøkelser har vist at helse- og omsorgspersonell i kommunene ofte mangler kompetanse i bruk av moderne IKT-løsninger, bl.a. elektronisk pasientjournal. Kommunene må derfor fokusere på kompetansetiltak som styrker de ansattes evne til å bruke IKT. I tillegg til å sikre et generelt minimumsnivå er det nødvendig å utvikle spisskompetanse hos enkeltansatte som igjen kan bistå sine medarbeidere. Det er også behov for bedre IKT-opplæring i utdanningen av helsepersonell.

3.3   Implementering og bruk av teknologi

Elektronisk pasientjournal (EPJ)

Gode dokumentasjonsrutiner er viktig for utbredelse og effektiv bruk av elektronisk pasientjournal. Dersom dokumentasjonsarbeidet er mangelfullt, vil grunnlaget for en elektronisk pasientjournal heller ikke være til stede. Det er også viktig at journalsystemene er godt nok tilpasset med hensyn til innhold, funksjonalitet og brukervennlighet. Både dokumentasjonsplikt og intern praksis i kommunene må settes på dagsordenen, og journalen må også vurderes kritisk fra et brukerperspektiv. For å sikre at journalsystemene er av god nok kvalitet bør det innføres en test- og godkjenningsordning. De delene av systemet som skal inngå i en elektronisk samhandling med andre systemer bør dessuten sertifiseres slik at man kan være trygg på at elektroniske meldinger blir håndtert korrekt.

Norsk helsenett SF

Gjennom etableringen av det nasjonale helsenettet er en viktig byggestein for å utveksle sensitiv informasjon mellom og innen nivåene i helse- og omsorgstjenesten på plass. Status for 2010 (referert til tidligere i planen) er at over 233 kommuner er tilknyttet eller har umiddelbare planer om å knytte seg til helsenettet. I mange tilfeller er det imidlertid legekontorenes behov som dekkes. Hovedårsaken er at det foreløpig er få tjenester tilgjengelig for kommunene, bl.a. fordi standardiserte elektroniske meldinger for informasjonsutveksling med fastleger og helseforetak ikke har vært på plass. Løsninger for slik standardisert meldingsutveksling med henholdsvis legekontorene og helseforetakene vil i løpet av første kvartal 2011 være klar for utbredelse.

En tjeneste som krever oppkobling til Norsk helsenett er elektronisk innsending av krav om direkte oppgjør til Helseøkonomiforvaltningen (HELFO). HELFO stiller krav om at blant annet legevaktene (fra 1.1.2010) og helsestasjonene (fra 1.1.2011) sender inn oppgjørskrav elektronisk, dette henger sammen med et ønske om å effektivisere HELFO's arbeidsprosesser samtidig som det vil bidra til økt kvalitet for blant annet automatisk frikort.

Tilkoblingen til helsenettet kan være ressurskrevende, og kompetansen i kommunene kan være varierende. Kommunene har også hatt liten mulighet til å sette krav til innholdet i nettet. KS har tatt til orde for at det bør opprettes et bredt sammensatt brukerråd i Norsk Helsenett, der representanter fra flere deler av primærhelsetjenesten inviteres inn.

I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2011, er det satt av 7 millioner kroner som Norsk helsenett SF skal benytte til å fremme elektronisk meldingsutveksling i kommunal sektor. Dette er et signal om en ny rolle for Norsk Helsenett SF som innebærer en mer aktiv og rådgivende virksomhet ovenfor kommunene i tillegg til å ivareta utvikling og drift av IKT-infrastruktur.

Eksisterende infrastruktur

En del kommuner har maskinvare og nettverk som må oppgraderes for at elektronisk samhandling med andre helseaktører skal kunne tas i bruk. Kommunene vil også måtte gjennomgå Norm for informasjonssikkerhet i helsesektoren og tilpasse seg denne i forbindelse med tilkobling til Norsk helsenett.